Misjonerende menigheter i vår tid - noen trekk ved den kommende kirke

Hva vil kjennetegne voksende menigheter i tiden som kommer? Spørsmålet om identitet og ståsted blir avgjørende for den lokale menighet som vil oppleve vekst og fornyelse. Kampen står om vårt eget forhold til budskapet og menighetenes evne til å fremstå med et indre åndelig liv som gjenspeiles i ytre former som oppleves som relevant for mennesker i vår tid.
Hvordan vil utviklingen være for kirkene i den vestlige verden? Hva skal være vår tro og identitet i møte med indre oppløsning og ytre press? Jeg vil i det følgende peke på fem utviklingstrekk ved menigheter og fellesskap som evner å ta utfordringer fra vår egen tid og vokse på dem.
Misjonerende i oppdrag og identitet
Menigheter som forstår tiden vi lever i har en grunnleggende misjonsforståelse av sitt oppdrag og istandsetter den enkelte kristne til å se sitt oppdrag og sin identitet. Å være en misjonerende menighet dreier seg om å bevege seg fra en enkel forståelse av formidling av kristen tro og kunnskap i et enhetssamfunn til å forstå seg selv, samfunn og kirke ut i fra et flerkulturelt misjonsperspektiv. Vi må erkjenne misjonssituasjonen og ta konsekvensen av den. Menigheter og kirker i den vestlige verden kan ikke lenger forvente å stå på samme side som den rådende kultur i tidens viktige verdispørsmål. Det å formidle evangeliet i vår kultursituasjon blir en vanskelig oppgave når nye samfunnsverdier gjennom forkynnelse og vitnetjeneste vil møte bibelens standarder. Presten og den kristne leders oppgave nærmer seg misjonærens, og vi gjenfinner vår identitet i misjonsoppdraget. Uten en bevisst forståelse av vår identitet og vårt oppdrag i den vestlige verden, står vi i fare for å bli kraftløse kristne som formidler et uklart vitnesbyrd. Vi blir stående igjen med formene, men innholdet og kraften er borte. Vår tro blir nærmest en tradisjon uten relevans for livet og dermed uten appell til dagens mennesker. Å være en misjonerende menighet dreier seg altså ikke først og fremst om å ha et misjonsprosjekt, men om å forstå og oppleve seg selv som et fellesskap som er sendt og utsendt til tjeneste. Det dreier seg om å få misjonen på innsiden av menighetens selvforståelse, ikke bare som et prosjekt eller en oppgave blant mange andre. Hvis vi skal bygge for vår tid, må vi være villige til å se nærmere på forholdet mellom menighet og misjon. Den lokale menighet er Guds misjonerende flokk i en lokal kontekst. Menigheten er ikke et hus der tilbedelsen foregår, men et byggverk av levende steiner som i seg selv er vitnesbyrdet. På samme måte som Faderen sendte sønnen for verdens skyld, sendte Jesus også disiplene for verdens skyld. Hvordan blir så en lokalmenighet en misjonerende enhet? Spørsmålsstillingen er på mange måter feil. Den lokale menighet gir et vitnesbyrd ved sin blotte eksistens. Spørsmålet er hva den er et vitnesbyrd om. Menigheten er verdens lys og salt. Vi skal ikke bli det, eller raffineres mot det. Vitnesbyrdet gjenspeiles i hvordan vi opplever og lever ut vår identitet. Hva vitner vi om? Hvordan oppleves det å komme i kontakt med den lokale menighet? Hvilket vitnesbyrd utstråler virksomheten?Vårt mål er at den lokale menighet skal fremstå som en levende, handlende og misjonerende kirke. Vi mener at den lokale menighet i sin basis vil tjene på å ha både et globalt og lokalt sikte med sin virksomhet og forstår at det faktisk er avgjørende for menighetens eksistens at den ser sendelsen med evangeliet som sin primære oppgave. Tiden krever det, men enda viktigere er at det er slik menigheten beskrives i bibelen.
Cellebasert i form og tjeneste
Menighetslivet vil i økende grad bli preget av en cellebasert form og tjeneste. For mange vil behovet for en ny bærende menighetsmodell i Den norske kirke være en ny tanke. Vi ser imidlertid allerede spirene til en slik modell. Den henter hovedsaklig inspirasjon fra to kilder:
en ny tenkning i vestlige kirker i møte med utfordringen i en etterkristen tid.
de impulser som kommer til oss fra søsterkirkers erfaring i sør. Det Norske Misjonsselskap har i løpet av de siste årene tatt initiativ til 12-13 nye menigheter som er cellebaserte i form og tjeneste. Gjennom dette nettverket av menigheter høster vi nye erfaringer av hva det vil si å være kirke i vår tid. Dette vil også være nyttige erfaringer for mer tradisjonelle menigheter. En stor bevegelse av såkalte cellebaserte menigheter vokser for tiden frem over hele verden. Denne bevegelsen kjennetegnes ved en forståelse av at veksten i menigheten skjer i dynamisk vekselvirkning mellom cellene/husfellesskapene og gudstjenestefeiringen. De henter alle sin inspirasjon fra Apostlenes gjerninger som beskriver menigheter bygd på en slik struktur (Apg 2,42-47, særlig vers 46). Ikke minst i de områder av verden som vi har vært vant til å benevne som ”misjonsfelt”, er dette en viktig og som oftest avgjørende modell for kirkens vekst, selv om den heller ikke der er enerådende. I en cellebasert menighet bringes på en måte ansvaret tilbake til den enkelte troende, både for liv og tjeneste og for oppbyggingen av menigheten. Slik sett minner en cellebasert menighet mer om bedehus-/kirkemodellen enn arbeidskirkemodellen. Modellen krever få ansatte og skaper et nytt fokus for prestetjenesten. Presten får ansvar for opplæring av celleledere og frivillige og får i mindre grad eneansvar for gudstjenester og cellegrupper. De involverte i cellene utfører sin tjeneste i henhold til nådegaver. Administrasjonsstrukturen blir forenklet og nærhetsprinsippet til menneskene blir vektlagt på en ny måte. Hyrdefunksjonen blir styrket samtidig som den fordeles på langt flere i menigheten.I den cellebaserte misjonsmodellen for menighetsarbeid arbeides det bevisst med å holde administrasjonsnivået nede, og det satses målbevisst på praktisk tjeneste. Derfor kan for eksempel arbeidskirkemodellens utvalgssystem i en cellebasert menighet bli erstattet av en løsere nettverksbasert tjeneste rundt alle oppgavene som skal løses.Utfordringen i norsk sammenheng er å få denne modellen til å samvirke med folkekirkevirkeligheten. For det er en arbeidskrevende oppgave å yte kirkelig tjeneste til hele samfunnet ved høytider, fødsel, sorg og død. Her har fortsatt presten en nøkkelrolle i strukturen, uten å miste sitt kall som menighetsbygger av den grunn. En av nøklene til gjennomslag for en slik modell i kirken, er imidlertid å finne frem til en struktur som klarer å ivareta begge anliggender på en god måte.Jeg tror at denne typen av lokale cellebaserte menigheter har fremtiden for seg i Den norske kirke og vil være et nyttig supplement og en inspirasjonsfaktor for øvrige menighetsformer i tiden som kommer.
Internasjonal i læring og orientering
En innvandrer fra India blir spurt: - Hva spiser du? Han svarer: - Jeg spiser mest norsk mat - pizza, hamburgere og pommes frites! Grensene mellom det stedegne og det globale er i ferd med å endres. I tiden som kommer vil den kirke som evner å ta del i en internasjonal erfaringsdeling ha gode vekstvilkår. Kristendommen har alltid levd i spenningsfeltet mellom det globale og det lokale:Det globale: Vi har fått et budskap som er universelt og gitt for at alle mennesker uansett rase, kjønn eller tro skal få del i det. Det lokale: Budskapet om Jesus Kristus skal slå rot i enhver kultur og må derfor nødvendigvis tilpasse seg enhver ny kontekst. Det fantastiske ved kristendommen er at den er en oversettelsesbevegelse. Hver gang bibelen blir oversatt til et nytt språk, får Gud et nytt navn. Så er muligheten der for at vi oppdager nye sider ved Gud. Gud er slett ikke ferdig med sin historie med oss. I den globale-lokale kirke opplever vi å få se nye sider av Ham. Globaliseringen blir et læringssted for oss alle. En spennende oppdagelsesreise i Guds handlinger med sitt folk i dag.Vi lever i en overgangstid til en ny epoke. Om vi kaller denne epoken postmoderne, økumenisk, global eller velger et annet ord, betyr ikke så mye. Det er viktigere å være på leting, være åpen for Gud og hans stemme i forhold til det vi står overfor. I denne tiden søker vi sammen etter en global misjonsspiritualitet og en misjonsforståelse som er menighetsbasert, bygd på gjensidighet, likeverd og internasjonalt partnerskap.I en verden i forandring trenger vi som kristne nye forbilder og innfallsvinkler. I et nytt årtusen trenger vi å finne en måte å være kristne på som tiltrekker mennesker og som har noe av nyhetens interesse over seg. Kristne fra sør kan bidra til at dette skjer her hos oss. Impulser fra dem kan smitte over på oss og åpne nye dimensjoner for levd liv. Dette kan skje gjennom vitnesbyrd, involvering i hverandres livssituasjon, gjennom musikk, kunst og kulturopplevelse - og gjennom deltagelse i hverandres fornyelsesmiljøer.
Kulturrelevant i form og funksjon
Kirken som skal overleve i en ny tid må være til stede i den rådende kultur og samfunnssituasjon. Ikke som en ukritisk ”sluker” av alle trender, men heller ikke som et konservativt historisk antikvariat. Vår gudstjeneste må treffe menneskers livssituasjon bedre. Den må bli mer mangfoldig og inkluderende og på den måten gjenvinne tiltrekningskraft hos folk. Etter en gudstjeneste for noen uker siden kom en mor til en fireåring bort til meg og sa: -Det har skjedd mye i kirken siden sist jeg var på en gudstjeneste. Jeg skjønte hva hun mente, men måtte beklage at det ikke var alle steder gudstjenesten var i slik endring som hos oss. Fortsatt representer en reell gudstjenestefornyelse unntaket og ikke regelen. Fortsatt er det aller meste regelstyrt og ensidig tradisjonsbundet. Ikke misforstå meg, gudstjenestene og fellesskapene skal være preget av den åndelige og historiske tradisjon vi er en del av. Men ikke bare det; den skal også kommunisere med mennesker i vår målgruppe. Den skal kommunisere med mennesker i vårt nabolag eller det nettverk vi søker å nå. Det er en gudstjenestens stedegengjøring. Den enkelte menighets målgruppe, oppdrag og selvforståelse skal gjenspeiles i hvordan vi feirer gudstjeneste. Det er gjennomgående et stort ønske om gudstjenestefornyelse i kirken i dag. Vi er glade for denne gryende åpningen for alternativ tenkning.. Men når jeg tenker på behovet for gudstjenestefornyelse, dreier det seg om mer enn noen flere valgmuligheter. En misjonstenkende kirke vil stadig måtte stille kritiske spørsmål og i større grad arbeide for å sikre at den også har et formmessig uttrykk i takt med tiden. I denne sammenheng vil spørsmålet om å finne nåtidsfokus både i tilbedelse og struktur bli tydelig. Musikkform og tidsmessig språk vil utfordre til endring. Det er behov for en differensiert tilnærming til gudstjeneste og menighetsoppbygging, ikke en ny form som erstatter det gamle. Vi trenger en kirke som tør å myke opp form og struktur slik at forskjellige mennesker kjenner seg hjemme. Alt bør skje i visshet om at kirken trenger en nåtidsorientering hvis den skal fremstå med en inkarnert tjeneste og et inkarnert vitnesbyrd i vår tid.
Forankret i tro og praksis
Det kristne fundament for tro og etikk er under konstant angrep i vår tid. I møte med det tidsskifte vi nå er oppe i, opplever mennesker normer og trossannheter som relative. Langt inn i kirken og blant troens folk anfektes sentrale trossannheter. Vi er som kristne ikke særlig annerledes enn den kultur vi lever i. Ingenting står fast uten det som står fast for meg. Denne måten å tenke på forandrer hele vår forståelse av hva som er sant. Det er selvfølgelig ikke enkelt å utfordre til etterfølgelse og tro i en slik tid. Dette relativitetens farvann er kanskje det vanskeligste for oss som kristne menigheter og ledere å manøvrere i. Det blir av avgjørende betydning for oss å formidle kristendommen som et helhetlig menneskesyn, verdensbilde og trosinnhold. Kun en slik helhetlig formidling der vi tar vare på skriftens helhetlige vitnesbyrd og kirkehistoriens trosdannende funksjon, kan demme opp for relativismens flodbølge. Troen angripes ikke bare fra utsiden, men like mye fra kirkens innside. Mot dette må vi skape menigheter som gir et positivt og helhetlig vitnebyrd om kirkens tro og det kristne livet. Dette må gjøres på en kulturrelevant og nær måte samtidig som vi avviser tidens ”bruk og kast”-forhold til den kristne tro og etikk. Hvis vi som kirke ikke gjenfinner vår frimodighet her, vil vårt vitnesbyrd miste sin egenart og budskapet bli vannet ut.Det er sunt for oss å kjempe sammen med den fremvoksende kirke. Det er godt for oss å tenke sammen om hvilken kirke vi vil ha og sette ord på den fornyelse vi søker.

Av Rune Rasmussen, konsulent for menighetsutvikling (NMS) og menighetsprest i Bogafjell menighet